Mange bedrifter, ikke minst nå om dagen, må ha fokus på å få fortjeneste ut av driften.  Det er lett at et slikt fokus kan fortrenge andre nødvendige aktiviteter – som f.eks. systematisk innovasjonsarbeid.  Det er vel også ofte slik at en bedrift har begrensese ressurser som kan avsettes til nyskapende aktiviteter.  Med denne ordningen som her beskrives kan inkubatoren ved Lillehammer Kunnskapspark AS fungere som din innovasjonsavdeling, under forutsetning av at knoppskytingsprosjektet fyller vikårene for oppdag.

For å konkretisere; Større Film- og TV-produksjoner, med internasjonale ambisjoner kan nå tas inn i inkubatoren.  Slike prosjekter har alltid egne organisasjonsnummer, er egne AS-er.  Knerten-satsingen, som Anne Cath Vestly og produksjonselskapet Paradox har hovedæren for, benyttet seg av kunnskapsparkens spisskompetanse; selve forretningsidden for satsingen. IPR-strategi og Sosiale medie strategi.  Satsingen er beskrevet et annet sted på denne webben; Etter 3 filmer og 3 DVD-er samt mye nytt innen “merchandice” – er verdiskapingen i Knerten-satsingen oppe i mellom 3-400 millioner kriner.  Filmene selges til mange andre land. 

Slike prosjekter kan nå tas inn i inkubatoren.  Vi er også igang med interessante drøftinger med Maihaugen om et meget interessant og nyskapende knoppskytingsprosjekt.  Startenpå nytt inkubatorprogram - med nye forutsetninger og muligheter – ser lovende ut.  TA KONTAKT MED OSS OM DIN IDE!!

For oss som arrangører var det spesielt gledelig å registrere at det skjer en stor akkumulering av kunnskap på feltet i Norge, og at konferansen antakelig har stimuliert til en begynnende forskning på temaet. Sett fra Lillehammer er det spesielt gledelig at HiL tar tak med følgeforskning på Lilyhammer. HiL er særlig kjent for “Film og TV-utdanningene” og “Reiseliv”. De burde klart stimulere et langsiktig forskningsprogram på “Filmturisme”. Det ville understreke den klare nasjonale posisjonen innen “Film og TV” – og det ville gi reiselivsmiljøet en etterlengtet profil, inn mot opplevelsesbasert reiseliv og da ikke minst i det spennede koblingsfeltet mellom Film og Turisme.

Gledelig er det også at Innlandet og Lillehammer er så langt framme på dette feltet; bransjemessig, mht. konkrete produksjoner; innovasjonsmessig – kobling til FOU. Lilyhammer var gjenstand for stor interesse og Ove Gjesdal holdt en meget god presentasjon om forarbeidet, turbulensen og reaksjonene etter premieren i Norge og internasjonalt.

I alle dialogene i pausene var det mange som undret seg over hvordan dette har vært mulig? Da er det jo hyggelig å kunne forklare at dette er et resultat av en meget bevisst og langsiktig satsing;

• utviklingen av Norges første regionale filmsatsing (Film3, Østnorsk Filmsenter, Filmlandet Invest (LKP fra desember 2001)
• Film3 inn på statsbudsjettet fra 2002
• Etableringen av den første næringsklyngen innen opplevelsesnæringene (ARENA-programmet), der sentrale reiselivsaktører for første gang møtte og utviklet samarbeid med “storytellere”) (LKP 2004 – 2009)
• Det var her folk som Finn Gjerdrum (Paradox AS), møtte konsernsjefen i Hunderfossen – Per Arne Slapø og markedssjefen på Maihaugen – Trude Arnesen og sjefen for Fabelaktiv – Bjarte Ytre-Arne. Det var her tanken om at Innlandet skulle bli landets/Nordens beste region for produksjon av innhold for barn og unge (BUFI) ble unnfanget
• Denne næringsklyngen – KONVEKST – ble senere avløst av næringsklyngen SNOWBALL, (takket være LKP), som senere ble forankret tettere på markedsapparatet – Lillehammer Turist.
• Det hadde neppe vært interessant å komme til Lillehammer/Innlandet og gjøre film- og TV-produksjoner om vi ikke hadde etablert filmutvilingsselskapet Film3, det private filmfondet – Filmlandet Invest (som vi må få opp igjen), at bransjen har vokst osv – koblingene til FOU-miljøene
• Næringsklyngen SNOWBALL/Ove Gjesdal fikk nå masse henvenelser om å komme hit og gjøre produksjoner. Klyngen trengte å få utviklet et policynotat og en sjekkliste – for hvilke produksjoner det skulle satses på – og hvilke vi skulle takk nei til. Jeg tror det var et godt valg at de hevendet seg til Lillehammer Kunnskapark AS for å få utført et slikt arbeid. SNOWBALL har til enhver tid satt av en pott, der de kan trekke veksler på LKP sin spisskompetanse – ikke minst den som Jørgen Damskau besitter. Vi er også med og veileder på utforming av hovedkontraktene (klyngen og Produksjonsselskapet) – jfr. vår spisskompteanse innen IPR.
• Når kunnskapsparken fikk nyss om at det var planer om å etablere en nasjonal fagkonferanse innen Film og Turisme – var vi ikke sene om å feste det grepet, forankre det mot filmmiljøer, turistaktørene og FOU-miljøene
• Så langt tror jeg våre samarbeidspartnere har fått bekreftet at det var et godt og naturlig valg….

Hva kan vi så lære av dette? For å si det med Vømmøl; “De e ittno som kjem ta se sjøl!”. Det er langsiktig, hardt – vedvarende – målrettet arbeid som utløser slike positive ting som Lillehammerregionen nå opplever…. Vi er glade for å ha vært sentrale i dette arbeidet – og at vi fortsatt er det – sammen med gode og riktige samarbeidspartnere.

 Dette vil nok vise seg som en viktig milepel i høgskolen sin historie.  Sammen med dr.gradsområdet ”Barn og unges deltakelse og kompetanseutvikling” har HiL fått godkjent sitt andre doktorgradområde.  Med den godkjenningen de vil få – innen kunstutdanning (Den norske Filmskolen) vil de ende opp med 3 dr.grads.områder!

Dette er viktig for Lillehammer Kunnskapspark AS – ikke minst for vår inkubatorvirksomhet, som nettopp setter fokus påp Innovasjon innen Tjenestesektoren, og der vi samtidig er i ferd med å innlede et spennende samarbeid med inkubatoren ved Stockholms Universitet – SU Innovation, innen samme fagområde.

Fra venstre; Tomas Thorvaldsson, Sissel Rathke, Jørgen Damskau og Jens Uwe Korten i Lazy Town Studios, Reykjavik, Island 2006

En undervisningsvideo Lillehammer Kunnskapspark AS produserte i 2006 går verden rundt som “tutorial” og er sett av over 200.000 personer siden 2007 . Her i spansk oversettelse. Filmen var en del av rapporten knyttet til prosjektet “Creativity meets Capital” og finansiert av Nordic Innovation Center.

De fire store dagligvarekjedene får stadig større makt. To av de store har inngått innkjøpssamarbeid og synes å bevege seg i de juridiske gråsoner som finnes, enten det er knyttet til produksjon og etterlikninger av kjente merkevarer eller utilbørlig press på leverandører. Hva som skjer i de lukkede rom i form av for eksempel mulig strategisk prissamarbeid, kan man bare gjette seg til.

Etter uvitende å ha satt til livs kilovis med fosfat i form av fisk og kjøttprodukter de siste årene har jeg forstått at etikk og moral ikke er de store dagligvarekjedenes hovedanliggende. De samme aktørenes snylting på andres merkevarer og produkter bekrefter dette.
Patentstyret er bekymret over utviklingen og hevder at manglende bevissthet rundt strategisk bruk av varemerke- og designbeskyttelse er for lav. Mange av de saker gårdagens Aftenposten listet opp kunne med hell ha vært prøvet for retten. Men de tør altså ikke å hevde sin rett i redsel for å bli utestengt fra hyllene i de store kjedene.
Ved Norskegrensen stoppes fra tid til annen ulovlig innførsel av piratkopierte luksusartikler av offentlig ansatte tjenestemenn. Kopiering av kjente varemerker som Gucci, Louis Vuitton, Nike og andre er blitt storindustri i Asia og et stort og voksende problem for de som eier og forvalter varemerke og design. Nedlasting av opphavsrettslig beskyttet musikk er et annet område som blir viet stor oppmerksomhet. Unge mennesker langt ned i tenårene risikerer å bli rettsforfulgt som følge av ulovlig nedlasting.. Myndighetenes motiv er å verne om kunstnerretten og industrielle aktørers rett til å kapitalisere på egne investeringer, produktutvikling og den relasjonen de har etablert vis a vis kunden over lang tid. Nettopp hensynet til kunden er et aspekt verken Aftenposten eller Patentyret vektlegger i gårdagens artikkel. Dette er underlig fordi varemerkebeskyttelse ikke kun er til for å verne om industrielle aktørersrettigheter og interesser, men også konsumentens. Konsumenten har krav på å kunne skille et produkt fra et annet og å skille kopien fra originalen. Hvis jeg noen gang skulle ta meg råd til å kjøpe et Gucci-produkt vil jeg ha garanti for at varen er ekte. Jeg kjøper også varens eksklusivitet. Antagelig betaler jeg langt mer for nettopp det siste. Hvem ivaretar således mine interesser som konsument og forbruker? Dersom de ulike merkevareleverandørene vegrer seg eller ikke ser seg tjent å verne om åpenbare rettsprisnipper vis a vis de store kjedene, hva så med statens eget Forbrukerombud?
I en tid der vår egen hjemmelige industri, være seg innen kultur- eller tradisjonell og kunnskapsbasert industri, i økende grad baserer sin verdiskaping på immaterielle fenomen er det et paradoks at mektige aktører får ture frem uten konsekvenser slik vi ser det beskrevet i gårsdagens artikkel. Hvem i all verden skal tørre å investere i innovasjon, produktutvikling og fremtidig verdiskaping når vedtatte normer og rettsprinsipper ikke lenger blir tatt hensyn til ? Dette er ikke lenger et problem som vedgår enkeltstående leverandører eller produsenter, men vår evne til å bygge fremtidens industri. Derfor er det nå et offentlig anliggende å ta affære.

Det var flere gode innlegg. Jeg velger å koble rektor Bente Ohnstad sin gode oppsummering opp mot tidligere statsråd Gudmund Hærnes sitt innlegg.  Først rektor sin oppsummering – noen av hovedpunktene; 1. HiL skal videreføre satsingen på samfunnsfagene, som også i enda større grad skal orientere seg mot. 2. Mediefagene, som det nå skal satses enda sterkere på 3. Jussen skal også ta opp i seg en sterk satsing på opphavsrett. og 4. Sist, men ikke minst, HiL skal i enda større grad åpne seg mot og inngå allianser med omverdenen. Dette er viktige og riktige signaler.Ex-statsråden var som vanlig orientert mot framtida.  Han sa mange viktige ting.  Jeg festet meg særlig ved disse; A. Studentene, som i økende grad vil avgjøre rammevilkårene for høgere utdanning, gjennom sine valg av studiesteder, steder å avlegge eksamen, vil i økende grad søke til steder der det skjer noe. B. De vil fastholde sitt ønske om å oppleve kvalitet, i læring og danning. C.

Disse kvalitetsdimensjonene vil bli lettere og vurdere, fordi det nye informasjonssamfunnet er langt mer gjennomsiktig.  En ung student kan i dag lett gjøre egne informasjonssøk i forhold til dimensjoner hun er opptatt.  Men, hva andre mener og forteller om kvaliteten ved Hil, er fortsatt av svært stor betydning for de valg hun gjør.  D. Globaliseringen vil fortsatt ha stor betydning, ungdom som ønsker om å ta deler av studiet i andre land vil fortsatt bli stimulert. E. Prosesser rundt universitetsbygging kan være selvforsterkende.  Navn og begreper er ikke uten betydning.  Dersom HiL arbeider riktig det neste 10-året er det kanskje ikke universitetsbegrepet som er det viktigste.  Det er det ordet som kommer før eller etter, som kan få størst betydning. 

 Disse to innleggene koblet sammen gir interessante framtidsbilder

Å fortelle historier blir stadig viktigere i vårt samfunn, som har overflod av det meste.  I økende grad blir disse historiene formidlet digitalt, i stor grad produsert, redigert og distribuert av oss selv, ikke minst av ungdommen.  Masseaspektet er for det første knyttet til næringslivets ønsker om å nyttiggjøre seg denne kunnskapen om ”storytelling” i digitale formater, samt til fritidsbruken; der langt de fleste unge er prosumenter. De konsumerer medierte opplevelser, men er i økende grad også med på å skape dem. Det store paradokset kan poengteres med å bruke HiL-studentene som eksempel.  De lager også enkle medieproduksjoner via små digitale kameraer og mobiltelefoner. Men, de møter i liten grad denne måten å formidle kunnskap på, ved sin egen læreinstitusjon.  Og, det undervises så langt nesten ikke i ”det korte formatet” (digital storytelling – DST).  Den norske filmskolen er godt etablert, men trenger langt større frihet, raskt, under dekan Thomas Stendrup sin kompetente ledelse.  Det er visjoner om å utvikle ”Den norske TV-skolen”.  Svært spennende, men også svært krevende, da et slikt begrep vil kreve mer enn undervisning i ”dokumentar” og ”flerkamera”. Dette tar den nye dekanen ved TV-studiene – Hege Michelsen – nå tak i.  Det er grunn til å ha høye forventninger også til hennes arbeid.

HiL har nå ambisjoner om å ta dette fagfeltet (det korte formatet), som så langt heller ingen andre studiesteder har tatt. Men, om dette skal kunne utvikles raskt og kraftfullt trenger Film- og TV-miljøet tilførsel av faglige ressurser.  Lillehammer Kunnskapspark AS skal ta tak i disse utfordringene, arbeide sammen med HiL for å se om vi kan få etablert stipendiater, 2-er stillinger, professorstillinger, sammen med næringslivet og regionen. 

 Hva så med resten av studietilbudene? 

Rektor pekte på ambisjonen om å utvikle immaterialretten.  Her samarbeider allerede HiL og LKP, Satsing på mediefagene, storytelling, i brede og korte formater, er for det første interessant i; 1. Kunstsammenhengen, der de første doktorander er uteksaminert og HiL må få rett til å uteksaminere. 2. I forhold til sosial- og helsefag, særlig forbyggingsperspektivet3. I forhold til pedagogikk; utdanne lærere som ikke er sinker når det gjelder storytelling – in natura eller digitalisert. 4. I forhold til formidling av historie (digital formidling ut fra museene). 5. Innenfor terapeutiske retninger (helse og sosial).

 HiL har allerede følgende visjon; ”læring og opplevelser for livet”. Blir de stimulert av Gudmund Hærnes bør de nå satse på å avklare; hvilken for- eller etterstavelse skal være knyttet til den faglige anerkjente, og attraktive høgskolen?  Er det ”Lillehammer” eller er det ord som ”opplevelsesuniversitetet”?

Det er lett å tenke seg at det å satse på iverksettere er generisk, det er de samme knepene som virker, helt uavhengig av bransje. Etter å ha drevet inkubatorvirksomhet innen opplevelsesnæringene i snart 10 år, vet vi at dette ikke alltid er tilfelle….

Etablererkursene, metodikken som er nedlagt i forretningsplanene til Innovasjon Norge funker ikke alltid overfor denne gruppen. Det er ikke en gang sikkert at de aktuelle målgruppene napper på ordene ”entrepenør”, ”etablerer”, ”grûnder” eller ”inkubator”. Bruker vi derimot er vi ordet ”freelancer” spiller vi på ord som gir mening for denne målgruppen. De ser seg gjerne som framtidige freelancere, men ikke som grundere.

Riktig språk kan være inngangen – for noen. Når begreper som ”enhetskostnad” og ”break even” doseres i kursing av personer som arbeider med tjenester innen ”digital innholdsproduksjon”, så er det lett å oppfatte kurset som lite meningsfylt, kanskje også veilederen som lite kompetent, i alle fall i forhold til akkurat denne bedriften. Når kursledere tror at de behersker ”opplevelsesnæringene” etter å ha vært på 2-3 seminarer om opplevelsesnæringene, så er det ikke sikkert målgruppen opplever kompetansen, uansett hvor mange FRAM-kurs som kursholderen får fram at hun/han har kjørt. Når innleide veiledere ikke forstår ”IP”, og virker fjerne når anvendelsen av nye medier og teknologi ift. deres forretningside blir tatt opp, så blir det ikke oppfattet som kompetent veiledning. Dersom noen som satser på musikk internasjonalt, blir møtt med dosering eller sterk tro på tradisjonelle verdikjeder; CD distribuert via ”plateselskap”…. Ja hvordan kan dette oppfattes som kompetent veiledning? Det ser ut til at ”sertifiserte” FRAM-konsulenter i Norge har blankofullmakt til å kjøre disse oppleggene, enten de har dokumentert kompetanse eller ei. Der de har det, funker det. Eksempelvis med Svein Dybdahl ved Ipark i Stavanger

Språk og begreper er viktige, fordi de formidler om en veileder faktisk har forståelse og kunnskaper innen det feltet du søker å etablere en ny bedrift innenfor. I tillegg til kompetanse må et slikt veiledningsmiljø ha et sterkt nettverk innen fagfeltet, på internasjonalt nivå.

Inkubatoren ved Ipark i Stavanger har gjort verdifulle erfaringer i sin kulturinkubator. Anført av Svein Dybdahl har de tatt inn enkeltforetak, små bedrifter innen opplevelsesnæringene i regionen, som har vært i virksomhet i noen år. De hadde sitt faglige og økonomiske utkomme, men potensialet var langt større. Gjennom å gi disse bedriftene en mulighet til å gå dypere inn i tenkingen omkring hva som var deres grunnleggende forretningside, ta i bruk de samme verktøyene som andre inkubatorer har tilgang til, har de oppvist til dels bemerkelsesverdige resultater – både faglig og businessmessig. Selv om de kanskje ikke innfrir statens/SIVA sine klassiske krav til innovasjonsnøyde, skalering og volum mht. antall ansatt og omsetning, så er dette verdifullt. I alle fall for de aktuelle ”bedriftene”. Antallet kan bli relativt stort, og overlevelsesgraden på bedriftene er veldig høy, det samme med kvinneandel – og – grepet passer også for nye landsmenn. Som alle andre grundere/freelancere gjør de seg kraftig nytte av å arbeide i nettverk, der de kan gjøre allianser som gjør at de også kan konkurrere om større og mer omfattende anbud enn de kan gjøre hver for seg (eks. design, IKT, videoprodusent, tekstforfatter…).

Dette er viktige erfaringer å ta med seg når det skal satses på nye inkubatorprogrammer i Norge. Det er et klart behov for at de som arbeider i inkubatorer (www.siva.no) i Norge, og som skal bistå bedrifter innen opplevelsesnæringene, har bygget kompetanse på feltet, og helst har egen erfaring fra bransjen. Om inkubatormiljøet ikke har kompetansen selv, må de knytte seg opp til miljøer eller ”noder” som besitter denne kompetansen.

Når SIVA nå er i dialog med de departementene som skal finansiere det nye inkubatorprogrammet (fra 2012), er det viktig at den sterke strømningen ift. å ville begrense antall ”faginnrettede” inkubator (industri, mat, kultur osv) blir erstattet med en form for matrisetenking. Dvs. at en inkubator på ett vis er generell/generisk, men kan også få aksept for å være en ”fagnode” innen inkubatornettverket i Norge, eksempelvis innen mat, lettmetall, informasjonssikkerhet – og deler av opplevelsesnæringene. De sistnevnte bør kunne dokumentere kompetanse og systematisk jobbing innen områder som konseptutvikling, opplevelsesproduksjon, medier som opplevelsesutvidere, IP, osv.

I egen inkubator har vi stor nytte av at bedriftene kan trekke veksler på ikke bare to, men hele åtte kompetente medarbeidere. Medarbeidere med en veldig komplementær kompetanse ift. å lykkes med forretningsutvikling innen opplevelsesnæringene.

Inkubatorer og andre virkemilder for å støtte etablerere er det behov for.  Men – i 2010 er det også behov for fagkompetanse og starke faglige nettverk. Der begge forutsetninger er tilstede, tror vi også det svinger best – for grunderen! Og det er jo hele poenget!

Vi har fått lov til å følge ”Knerten – fra bok, til film, til industri” i halvannet år gjennom planlegging, produksjon og lansering. Lillehammer Kunnskapspark har vært tilrettelegger for prosessen. En prosess som har vært lærerik, spennende og morsom for alle parter.

Hedmark og Oppland Fylkeskommune har sammen med næringsklyngen Konvekst bidratt til realisering av prosjektet.

Vår regionen kan vise til en rekke fagmiljøer, produksjonsmiljøer, utdanningsinstitusjoner og institusjoner knyttet til film/TV -produksjon og opplevelsesproduksjon via nye medier. En rekke spillefilmer, kortfilmer og TV konsepter er produsert og er under produksjon / planlegging i regionen. Mange opplevelsesprodusenter , slik som festivaler, museer og aktører som på ulikt vis formidler ytringer der blant annet copyright spiller en sentral rolle, gjør tilfanget av aktører ennå større.

Dette prosjektet har i sin helhet vært tuftet på visjonen om å anvende immaterialretten og immaterielle verdier som byggesteiner for en bred og sunn forretningsutvikling rundt filmsatsingen ”Knerten” ,slik at det finansielle grunnlaget og muligheter for å bringe investorer og partnere inn blir styrket. Prosjektet har dannet grunnlag for en langsiktig utvikling og produksjon av filmer basert på Anne Cath Vestlys ”Knerten” – bøker og en rekke produkter og tjenester som omslutter filmen (PC spill, brettspill, billedbøker,opplevelser, levende figurer, tekstilprodukter, og leker ) Gjennom en nøye planlagt og ”orkestrert” prosess og aktivitetsplan har vi lykkes i å gjøre dette. Dette har kun vært mulig å få til gjennom rettighetsavklaringer underveis. I Rushprints novemberutgave, redegjør Jan Petter Dickmann fra Paradox om tanker bak strategien.

Paradox , som er et ledende filmselskap i Norge og likevel ikke stort nok, ville ikke selv hatt muligheten til å fokusere på dette i en tidlig fase av prosjektet. Sannsynligvis ville mange forretningsmuligheter gått tapt for både rettighetsforvalter som for selskapet dersom dette ikke hadde vært ivaretatt.

Vi ser derfor på dette prosjektet som et nybrottsarbeid som vi håper vil kunne komme mange aktører til gode. Gjennom seminarer og workshops har klyngens deltagere fått innblikk i prosesser og i et tilfelle koblet seg på prosjektet (Maihaugen) . Dette har vært viktige arenaer for å synliggjøre noe av kompleksiteten i det vi skulle i gang med og synliggjøre foreløpige resultater og planer . Paradox har underveis sjenerøst delt tanker og utfordringer knyttet til dette.

Ved å gå inn i et slikt prosjekt som har så mange og kompliserte forhold knyttet til forvalting av immaterielle verdier vil det ligge en stor gevinst for filmbransjen og for aktører utenfor som i større eller mindre grad baserer sin virksomhet på et kunstnerisk skapende arbeid. Enten de er tuftet på egne originale verk eller på andres verk. Dette prosjektet vil bidra til øke innsikten og kompetansen hos de impliserte aktørene og frembringe erfaringer og modeller man kan bygge videre på.

Underveis i prosessen har vi fått anledning til å trekke veksler på den fremste ekspertisen innen Intellectual Property Management vi har i Norden. Sentrale personer i denne sammenheng har vært Tomas Thorvaldsson fra Island og Lars Andersson fra Chalmers i Gøteborg.

Tomas har i en årrekke forvaltet rettighetene til Lazy Town. Et TV-konsept rettet mot barn og som nå er solgt og distribuert til 114 land verden over. Med en stor portefølje av produkter og spin-offs knyttet til TV konseptet har Thorvaldsson forvaltet over 1000 avtaler vis a vis opphavsrettshavere, lisenstagere og distribusjonskanaler verden over.

Lars har fulgt prosjekter Lillehammer Kunnskapspark og Konvekst har initiert og gjennomført med hensyn til immateriellrett og forretningsutvikling. Arbeidet med dette spesielle området har styrket både Lillehammer Kunnskapsparks og Konveksts omdømme og gitt både selskapet og klyngen en særskilt identitet. Den brede tilnærmingen til opphavsretten har gitt de aktørene som har deltatt i slike prosesser et videre perspektiv på hvordan man kan anvende opphavsrettslige konstruksjoner i forretningsutvikling, knytte de nært opp til visjonen, danne grunnlag for mål og strategi og ikke minst styrke arbeidet med å tufte visjon på verdier, karaktertrekk og utrykk som underbygger merkevaren.

Oppland og Hedmark Fylkekommune har sammen med Konvekst, bidratt finansielt til prosjektet. Dette er både fremsynt og innovativt fordi vi ser at all kulturproduksjon i fremtiden bør og må finne finansieringskilder i tillegg til de som er tilgjengelig fra det offentlige. Vi ser ved utgangen av 2009 at offentlig økonomi og forvaltning er presset på mange samfunnsområder. For å sikre kunstnere og skapere frihet og økonomisk rom blir det viktigere å bygge nye forretningsmodeller som bidrar til dette.

Vi ønsker Knerten og alle hans venner lykke til på ferden videre.

Jørgen Damskau
Lillehammer Kunnskapspark AS