To år senere er det investert over fire millioner kroner i maskiner i lokalene i Fakkelgården på Storhove. To mann er blitt til tre og kan bli fire i år. Rognhaugen og Hanstad har funnet en nisje. Foreløpig er det svært få konkurrenter som tilbyr digitalt trykk på herdet glass. Innovasjon Norge viste interesse for ideene og har gitt lån og etablererstøtte. Bedriften har også vært en del av inkubatoren til Lillehammer Kunnskapspark. I dag er 200 kjøkken- og interiørforretninger den største kundegruppen. Forretningene kjøper herdet glass med trykk for å montere over kjøkkenbenker, et alternativ til tradisjonelle fliser. Via hjemmesiden til Lillehammer- firmaet kan kjøkkenkunden i ren Ikea-stil leke seg fram til mønstre for å se hvordan de vil bli i sitt eget kjøkken.

Maskinene i Fakkelgården byr på flere muligheter; som glass og dusjdører, glass for profilering av reklame, kunstverk, rekkverk med mer. Da den nye restauranten Onda til Terje Næss på Aker Brygge nylig ble åpnet, var det med glassinteriør fra Lillehammer; 35 glassrekkverk og glassvegger med trykk. De har også levert glass til den nye skysstasjonen i Lillehammer.

Fordelen med å laminere glass er at det blir sterkere og at designet er beskyttet mellom to glass, som ved bruk i baderom. Dusjdører eller skillevegger kan designes akkurat slik kunden ønsker, sier Morten Rognhaugen.

Han ser foreløpig kjøkkendelen som den mest spennende satsingen, men mener de har muligheter på flere felter. Som eksempel gir han et bilde på hvordan framtidens kontorlandskap kan fortone seg med glass fra Lillehammer- bedriften, glass som regulerer ønsket grad av innsyn og utsyn.

Ved å koble folie i glassene til strøm kan vi lage kontorlandskaper hvor glasset er hvitt og frostet uten innsyn, men hvor brukerne, ved å slå på strømmen, får gjennomsiktig glass med innsyn og utsyn.

Tekstilkunst, hvor vi legger inn kunst i glass, er et annet spennende område der vi ennå ikke er kommet så langt, men hvor vi har forventninger.

Langsiktig

Hanstad, som jobber deltid i bedriften i tillegg til Olympiatoppjobben i Lillehammer, sier de har mål om å selge for fem millioner kroner i år.

Det er en langsiktig satsing. Vi har fire tålmodige investorer som regner med at det går minimum tre år før vi tjener penger. Vi doblet omsetning fra år én til to. Og har mål om det samme i år.

Vi jobber med å bygge opp en kundeportefølje, og gjøre mulighetene vi kan by på kjent for designere og arkitekter. Nå er vi i sluttforhandlingene om en stor kontrakt på dusjvegger til 110 hotellrom. Denne type kontrakter er viktig for å ha en ordrereserve i bunnen som kan sikre jevn produksjon over tid.

Vi har selgere på plass i Oslo og Bergen, og jobber for å få det samme i Stavanger og Trondheim. Vi har mange ideer, men vi kan ikke realisere alle nå. Vi må ta et skritt om gangen og sørge for inntjening før vi videreutvikler flere av ideene, sier Lars Hanstad.

Nytt denne gangen er at det gis muligheter til å bearbeide knoppskytingsideer i eksisterende bedrifter.  Det vil klert kunne føre til flere etableringen som har muligheten i seg til å skalere, og gå internasjonalt.  Her har vi allerede i søknadsprosessen knyttet til oss mange bedrifter. SIVA ønsker også å etablere det de kaller en “Aksellerator” ila perioden, dvs. inkubatormmiljøer som blir forsterket fordi de arbeider på et næringsområde som har et stort potensial internasjonalt.  Altså i vårt tilfelle, innen reiseliv og opplevelsesnæringene.

 Dette vil nok vise seg som en viktig milepel i høgskolen sin historie.  Sammen med dr.gradsområdet ”Barn og unges deltakelse og kompetanseutvikling” har HiL fått godkjent sitt andre doktorgradområde.  Med den godkjenningen de vil få – innen kunstutdanning (Den norske Filmskolen) vil de ende opp med 3 dr.grads.områder!

Dette er viktig for Lillehammer Kunnskapspark AS – ikke minst for vår inkubatorvirksomhet, som nettopp setter fokus påp Innovasjon innen Tjenestesektoren, og der vi samtidig er i ferd med å innlede et spennende samarbeid med inkubatoren ved Stockholms Universitet – SU Innovation, innen samme fagområde.

Her fra en spennende forretningside som nå blir realisert i en annen del av landet – nytt kulturhus/flerbruksbygg i Mandal med gangbro over Mandalselva

SIVA har siden 2000 etablert og utviklet et nasjonalt inkubatorsystem i Norge som kan vise til gode resultater. Vi i Lillehammer Kunnskapspark driver en av disse. Våre bedrifter er ofte innen reiseliv, opplevelsesnæringer og produksjon av tjenester. Men vi har også bedrifter innen mer tradisjonell vareproduksjon.

En såkalt FoU-inkubator er et utviklingsmiljø for nye, forsknings- og/eller kunnskapsbaserte bedrifter med stort vekstpotensial. Inkubatoren tilbyr faglig rådgivning i forretningsutvikling, finansiering, kompetanse- og kapitalnettverk, administrative tjenester osv. Bedriftene skal også sikres et fysisk miljø som understøtter bedriftenes utvikling, samarbeid, kundekontakt og nettverksbygging mellom bedriftene.

Gjennom sine distribuerte løsninger skal inkubatorene tilby inkubatortjenester til gründere over hele landet, også utenfor de etablerte inkubatorene. Gjennom sin distribuerte løsning er inkubatorprogrammet med på å skape tilvekst av bedrifter med vekstpotensial i mindre sentrale deler av landet, og i hovedsak innenfor det distriktspolitiske virkeområdet.

Det er nå etablert 22 FoU-inkubatorer, i hovedsak tiknyttet forsknings- og kunnskapsparkene. Internasjonale studier viser at inkubatoren øker sjansen for at små- og mellomstore bedrifter lykkes i sine etableringer og at bedrifter i en velfungerende inkubator vokser raskere, både med hensyn til antall ansatte og omsetning, enn de utenfor inkubatoren.

Innovasjon Norge, Kunnskapsparken, Kvinnovasjon og Næringshagene i Hedmark og Oppland samarbeider nå om en egen gründerkonferanse på Lillehammer den 5. Mai. Temaet for konferanse er vekst, og vi er så heldige som skal få et dypdykk i en bedrift som har lykkes med nettopp det; nemlig Swix. I tillegg vil det være mange andre spennende bedriftscase. Temaene vil være; innovasjon, markedsføring, internasjonalisering og  oppkjøp. Vi ønsker å gi inspirasjon, motivasjon og kunnskapspåfyll for videre vekst i nettopp din bedrift!

Vi søker modige gründere som våger å satse!

-          Du har etablert eget firma i Hedmark eller Oppland

-          Du tenker innovativt for å nå dine drømmer

-          Din bedrift har potensial og ambisjoner om vekst

-          Din bedrift er normalt mellom ett og fem år

Den endelige kåringen skjer på Maihaugen 5. Mai, men før den tid er det en utvelgelse av 3 finalister. De som blir plukket ut får profesjonell hjelp til å lage en flott presentasjon av sin bedrift før finalen.

Kveldsprogrammet for konferansen skal være et showpreget publikumsarrangement med gründere i fokus. Kveldens høydepunkt til være utdelingen av årets Gründerpris, som har en verdi på 50.000 kr som skal øremerkes til veksttiltak i  bedriften.

Det er lett å tenke seg at det å satse på iverksettere er generisk, det er de samme knepene som virker, helt uavhengig av bransje. Etter å ha drevet inkubatorvirksomhet innen opplevelsesnæringene i snart 10 år, vet vi at dette ikke alltid er tilfelle….

Etablererkursene, metodikken som er nedlagt i forretningsplanene til Innovasjon Norge funker ikke alltid overfor denne gruppen. Det er ikke en gang sikkert at de aktuelle målgruppene napper på ordene ”entrepenør”, ”etablerer”, ”grûnder” eller ”inkubator”. Bruker vi derimot er vi ordet ”freelancer” spiller vi på ord som gir mening for denne målgruppen. De ser seg gjerne som framtidige freelancere, men ikke som grundere.

Riktig språk kan være inngangen – for noen. Når begreper som ”enhetskostnad” og ”break even” doseres i kursing av personer som arbeider med tjenester innen ”digital innholdsproduksjon”, så er det lett å oppfatte kurset som lite meningsfylt, kanskje også veilederen som lite kompetent, i alle fall i forhold til akkurat denne bedriften. Når kursledere tror at de behersker ”opplevelsesnæringene” etter å ha vært på 2-3 seminarer om opplevelsesnæringene, så er det ikke sikkert målgruppen opplever kompetansen, uansett hvor mange FRAM-kurs som kursholderen får fram at hun/han har kjørt. Når innleide veiledere ikke forstår ”IP”, og virker fjerne når anvendelsen av nye medier og teknologi ift. deres forretningside blir tatt opp, så blir det ikke oppfattet som kompetent veiledning. Dersom noen som satser på musikk internasjonalt, blir møtt med dosering eller sterk tro på tradisjonelle verdikjeder; CD distribuert via ”plateselskap”…. Ja hvordan kan dette oppfattes som kompetent veiledning? Det ser ut til at ”sertifiserte” FRAM-konsulenter i Norge har blankofullmakt til å kjøre disse oppleggene, enten de har dokumentert kompetanse eller ei. Der de har det, funker det. Eksempelvis med Svein Dybdahl ved Ipark i Stavanger

Språk og begreper er viktige, fordi de formidler om en veileder faktisk har forståelse og kunnskaper innen det feltet du søker å etablere en ny bedrift innenfor. I tillegg til kompetanse må et slikt veiledningsmiljø ha et sterkt nettverk innen fagfeltet, på internasjonalt nivå.

Inkubatoren ved Ipark i Stavanger har gjort verdifulle erfaringer i sin kulturinkubator. Anført av Svein Dybdahl har de tatt inn enkeltforetak, små bedrifter innen opplevelsesnæringene i regionen, som har vært i virksomhet i noen år. De hadde sitt faglige og økonomiske utkomme, men potensialet var langt større. Gjennom å gi disse bedriftene en mulighet til å gå dypere inn i tenkingen omkring hva som var deres grunnleggende forretningside, ta i bruk de samme verktøyene som andre inkubatorer har tilgang til, har de oppvist til dels bemerkelsesverdige resultater – både faglig og businessmessig. Selv om de kanskje ikke innfrir statens/SIVA sine klassiske krav til innovasjonsnøyde, skalering og volum mht. antall ansatt og omsetning, så er dette verdifullt. I alle fall for de aktuelle ”bedriftene”. Antallet kan bli relativt stort, og overlevelsesgraden på bedriftene er veldig høy, det samme med kvinneandel – og – grepet passer også for nye landsmenn. Som alle andre grundere/freelancere gjør de seg kraftig nytte av å arbeide i nettverk, der de kan gjøre allianser som gjør at de også kan konkurrere om større og mer omfattende anbud enn de kan gjøre hver for seg (eks. design, IKT, videoprodusent, tekstforfatter…).

Dette er viktige erfaringer å ta med seg når det skal satses på nye inkubatorprogrammer i Norge. Det er et klart behov for at de som arbeider i inkubatorer (www.siva.no) i Norge, og som skal bistå bedrifter innen opplevelsesnæringene, har bygget kompetanse på feltet, og helst har egen erfaring fra bransjen. Om inkubatormiljøet ikke har kompetansen selv, må de knytte seg opp til miljøer eller ”noder” som besitter denne kompetansen.

Når SIVA nå er i dialog med de departementene som skal finansiere det nye inkubatorprogrammet (fra 2012), er det viktig at den sterke strømningen ift. å ville begrense antall ”faginnrettede” inkubator (industri, mat, kultur osv) blir erstattet med en form for matrisetenking. Dvs. at en inkubator på ett vis er generell/generisk, men kan også få aksept for å være en ”fagnode” innen inkubatornettverket i Norge, eksempelvis innen mat, lettmetall, informasjonssikkerhet – og deler av opplevelsesnæringene. De sistnevnte bør kunne dokumentere kompetanse og systematisk jobbing innen områder som konseptutvikling, opplevelsesproduksjon, medier som opplevelsesutvidere, IP, osv.

I egen inkubator har vi stor nytte av at bedriftene kan trekke veksler på ikke bare to, men hele åtte kompetente medarbeidere. Medarbeidere med en veldig komplementær kompetanse ift. å lykkes med forretningsutvikling innen opplevelsesnæringene.

Inkubatorer og andre virkemilder for å støtte etablerere er det behov for.  Men – i 2010 er det også behov for fagkompetanse og starke faglige nettverk. Der begge forutsetninger er tilstede, tror vi også det svinger best – for grunderen! Og det er jo hele poenget!

Dette er den femte i en serie på korte introduksjoner til hva som kan ligge i ulike strategier for å utvikle opplevelsesnæringene.

Her er det nærliggende å starte med å henvise til Richard Florida sin første bok ”The Rise of the Creative Class”. Her omtaler han for første gang de etter hvert velkjente 3 T-er:

• Teknologi
• Toleranse – og
• Talent

Han var en av de første som satte en systematisk satsing på talentutvikling inn i en mer helhetlig strategi for utviklingen av potensialet i opplevelsesnæringene.

Satsingen på kulturskolene er kanskje en av de beste investeringene Norge har gjort i de siste 10-årene. Resultatene manifisterer seg ukentlig på TV i programmer som ”Bit for bit”, ”Talentiaden”, ”Kjempesjansen” osv. Men – hvor mange av disse talentene kan komme til å skape seg et levebrød av sitt iboende og utviklede talent? For ikke å snakke om hvor mange som kan klare å utvikle bedrifter som kan skape skala – om det er målet?

Også på dette feltet er det etter hvert akkumulert mye erfaring omkring hvordan du kan arbeide systematisk med utvikling av talentene. Utdanningsinstitusjonene har et stort ansvar her. Det er beklagelig at det fortsatt kan konstateres at de fleste av de høgskolene som utdanner kandidater innen kunst- eller kreative fag fortsatt neglisjerer ”blårussfag”. Noen vil raskt kunne ”få” arbeid, eksempelvis innen medieteknikk. Mens de som studerer til å blir regissører, produsenter, manusforfattere innen film og TV…. nok må innse at de må starte sine egne selskap, lære ting ”the hard way”. Det samme gjelder musikere, innen så vel klassisk som jazz og andre rytmiske sjangere. I lavere klassetrinn er fokus på det å etablere bedrift – ungdomsbedrift et veldig positivt tiltak. Det samme gjelder regionale musikkverksted og medieverksted, og tiltak som Ungdommens Kulturmønstring.

For å illustrere kan jeg trekke fram hvordan vi tenkte da Lillehammer Kunnskapspark satte seg i forsetet for å utvikle Film og TV-bransjen i Innlandet, gjennom å satse på utviklingen av en regional filmsatsing

INN FIGUR

Vi startet med en analyse av hvilke faktorforhold som allerede var på plass; en av landes beste Barnefilmklubber, regionale medieverksted og Amandusfestivalen, nasjonale film- og TV-utdanninger. Bransjen derimot, var veldig lite utviklet. Stort sett ett veldig profesjonelt miljø – Fabelaktiv på Hamar. Det manglet i noen grad kulturpolitiske satsinger; talentutvikling, kompetansebygging støtte til utvikling av kortfilmer og dokumentarfilmer. Dette kunne ivaretas av et filmsenter. Det fikk vi raskt etablert ved at Lillehammerregionen og Oppland fylkeskommune gikk sammen om å etablere Østnorsk Filmsenter, som vi fikk inn på statsbudsjettet året etter – og nå er i god drift.

Vi manglet i særlig grad de næringspolitiske virkemidlene; Et regionalt filmutviklingsselskap, en fullgod infrastruktur – og fondsoppbygging (offentlige og private). Film3 (www.film3.no) ble etablert i desember 2001, kom inn på statsbudsjettet i 2003, og har hatt et aktivt men lite fond siden da, med veldig gode resultater. Den første filmen vi investerte i, før fondet var på plass var første filmen som ble laget av det første kullet på Den norske filmskolen – Sara Johnsen sin ”Vinterkyss”, som høstet stor faglig anerkjennelse og ble Oscar-nominert. Senere har vi hatt suksesser; faglige og kommersielle som Pit Bull Terje, Fritt Vilt-filmene, Knerten filmene, Bestevennen, Sinna mann, Energikampen m.fl.

Det var mangel på kompetent kapital på Innlandet, innen film- og TV-bransjen. Det høyeste ønsket var å få etablert et privat filmfond. Det ville gjøre det ennå mer attraktivt å komme til Innlandet å produsere film- og TV. Det ville også gjøre at vi fikk en høyere prioritet ift. tilbakebetaling på investert kapital. Film3, der jeg er styreleder, skjøt selv inn 1 million i det private fondet, av penger vi hadde tjent på virksomheten til da. Andre investorer og finansaktører skjøt inn ca. 2,3 millioner. I det første året oppnådde dette nye fondet Filmlandet Invest AS en avkastning på 22%. Det gjøres nå stadig nye investeringer i interessante prospekter.

Hva har så dette med en talentutviklingsstrategi å gjøre? Forholdsvis enkelt å besvare. Det går nå mange personer rundt i Hedmark og Oppland, som synliggjør at det i høyeste grad går an å lykkes, og leve av å utvikle sin profesjonalitet innen Film/TV/Digital innholdsproduksjon. Talentene får nå tilgang til utviklingsmidler de tidligere ikke hadde – søknadene til Østnorsk Filmsenter øker, både i omfang og kvalitet. Talentene kan delta på kompetansebyggingstiltak og nettverkstreff for bransjen. De kan være med å jobbe på regelmessige produksjoner som foregår i regionen, lærer og bygger nettverk på den måten. De kan øke sin sjanse til å komme inn på ønskede utdanninger, prestere bedre i konkurranser som Amandus. De talentene som er kommet lengst, kan få mentorbistand til å utvikle seg selv og sine ideer videre. De produksjonsselskapene i regionen som ”leverer varene” blir satset på, eksempelvis Filmbin og Trollfilm, som begge hadde produksjoner som ble valgt ut til å representere Norge på årets Berlinfestival. Vi er i ferd med å realisere visjonen; Fra ”Film i Innlandet” til ”Inn i Filmlandet”. Ikke minst gjennom en valgt strategi at vi skal bli spesielt gode til å produsere innhold for barn og unge.

Dette er den tredje i en serie på korte introduksjoner til hva som kan ligge i ulike strategier for å utvikle opplevelsesnæringene.   

Den kunstnriske Bremnes-familien laget vel, uten å vite det, forretningsideen for denne strategien. Deres flotte ”Det skal bo folk i husan…” rommer følgende nøkkelsetning: ”Hus treng folk og folk treng hus….”.

Da medarbeiderne i Lillehammer Kunnskapspark AS (LKP) hørte Bennie Gray sitt foredrag om ”The Custard Factory” på en av de første verdenskonferansene for Creative Industries i Sheffield i 2003, ble ideen født om å få til et ”kreativt samlokaliseringsprosjekt” i Lillehammer. Vi inviterte Bennie Gray og hans samboer til Lillehammer der han fikk formidle sin suksesshistorie i tre ulike fora;
• Næringsklyngen KONVEKST
• Lillehammer Næringsform
• Høgskolen i Lillehammer; studenter og fagstab.

Henning Holmbakken og Oskar Wiklund ble satt på som prosjektledere for å søke å skalere et vellykket prosjekt fra en millionby – Birmingham, ned til en smådynamisk Mjøsby – Lillehammer. Gjennom dette gode initiativet og godt håndverk fødtes Norges første konsept innen ”kreativ samlokalisering” – www.fabrikken.org. Et litt slitent industribygg (tidligere Sten & Strøm fabrikken – møbelproduksjon) fikk nye innbyggere. Dette var personer som allerede hadde pågående virksomhet innen mange ulike yrker innen opplevelsesnæringene. Vi var ute etter mangfoldet. Erfaringer fra blant annet UK tilsa at dette var personer som savnet et forretningsmessig og profesjonelt fellesskap. De arbeidet ofte alene, ofte fra hjemmebaser, savnet kolleger, noen å drøfte sin business med, savnet markedsplasser.

Fabrikken har blitt en gedigen suksess i denne sammenhengen, er allerede utvidet to ganger siden oppstarten i 2005.

Senere har LKP og Fabrikken samarbeidet om å utvikle lignende konsepter andre steder i landet; www.nesoddparken.no, samt at det er utviklingsprosjekter på gang på Hadeland (Granavollen) og i Midt-Gudbrandsdalen (Vinstra), antakelig i Peer Gynt Huset.

Dette illustrerer at samlokaliseringsprosjekter kan utvikles også på mindre steder. Valdres kommer til å tilrå at en av de strategiene de skal satse på i konkretiseringen av sin Kulturnæringsstrategi er nettopp Samlokaliseringsstrategien. Jeg har stor tro på denne strategien, selv på ganske små steder. En egnet gruppe, som kommer sammen og definerer sine behov, som går på jakt etter egnede lokaler i kommunen, finner dem – og får bistand til å utvikle konseptet, finansierings- og driftsmodeller som er bærekraftige (ikke for dyre…), ja da kan den gode spiralen være i gang. Ligger bygget riktig eksponert vil omgivelsene kunne se at her er det et sted som ”pulser”, som syder av energi. Normalt vil slike steder trekke til seg andre personer som hører om dette stedet – på ryktebørsen, eller på nettet. I Fabrikken er den nå en lang rekke av ”tilbakeflyttere” fra Oslo, og ”tilflyttere” – som har hørt om energien som preger dette fellesskapet, den markedsplassen det også har blitt.

Et annen viktig poeng er at samlokaliseringsprosjekter ikke MÅ avgrenses til kun å omfatte kultur- og opplevelsesnæringene. Det kan tenkes prosjekter der det kan tas opp bedrifter fra andre innen tjenesteytende næringer (dette er ambisjoner i innledende samtaler i et mulig nytt prosjekt i Ringsaker), eller samlokalisering som et ledd i en mer profesjonalisert destinasjonsutvikling, for eksempel samlokalisering av de tilbydere som er interessante for Hurtigruteanløp langs kysten, eller en opplevelsesstopp på Raumabanen.

Suksessfaktorene er identifisert. LKP og Fabrikken (der LKP fortsatt er største eier) har utviklet en metodikk, som kan utvikles trinnvis – i flere faser, som våre kunder har erfart at pulser. Det skapes dynamikk og resultater, for bedriftene, for samlokaliseringsselskapet og for regionen de virker i.

I årsberetningen for Skattefunn for 2008 går det fram av to underkapitler; 3.3.13. Kultur/Underholdning og 3.3.15 Reiseliv/turisme – at det fortsatt er langt igjen før disse næringene er dyktige nok til å benytte seg av Skattefunn i sitt strategiske utviklingsarbeid. Det er antakelig også en del av bildet at Skattefunnordningen ikke er gjort godt nok kjent fra NFR/Innovasjon Norge – overfor disse næringene, som mange vet domineres av små bedrifter. I Årsrapporten konstateres det også at det ikke er noen nye forskningsprosjekter innen disse næringene, kun utviklingsprosjekter, noe som tolkes som ”…understreker de utfordringer disse sektorene har med hensyn til innovasjon og FOU som en del av sin strategiutvikling”.
Kultur/underholdning: Det har vært en stor økning i antall prosjekt fra 2002 – 2008. Det var likevel en tilbakegang fra 2007 til 2008: fra 69 til 53 aktive prosjekter. Det samme gjelder antall nye prosjekter i samme periode; nedgang fra 37 til 20. Årsberetningen kommentarer ellers at det fortsatt er et stort behov for å utvikle en felles kunnskap/oppfatning om ”… hva som er forskningsrelevante problemstillinger innen kultur- og underholdning”. Feltet oppfattes fortsatt som umodent i Norge.
Det ble godkjent 20 av 53 prosjekter, samlede prosjektkostnader i underkant av 117 millioner, med et estimert skattefradrag på nærmere 19 millioner kroner. Innkjøp av kompetanse fra FOU-institusjoner er meget beskjedent, 2,4 mill i 2009.
Geografisk : Domineres av Oslo, bare 8 fylker med signifikante beløp, deriblant Oppland.
Reiseliv/turisme: Skattefunn har registrert en økende bevissthet i næringen men konkluderer ellers med at antallet reiselivsprosjekter i sin portefølje er lavt, vurdert opp mot næringens potensial. Antallet nye godkjente prosjekter er også redusert fra 07 til 08 for denne næringen. Faktisk halvert, fra 18 nye til 9 nye prosjekter i 2008.

Det ble registrert 28 aktive prosjekter i Skattefunn sin portefølje. Totalt kostnadsbudsjett for disse prosjektene var 40 millioner kroner, med et estimert skattefradrag på nær 8 millioner kroner. FOU-innkjøpene er også meget beskjedne i denne næringen – snaut 2 millioner kroner.
Den geografiske fordelingen skiller seg fra Kultur/underholdning, da næringen domineres klart av Sogn og Fjordane, med Oppland, Akershus, Buskerud, og Sør-Trøndelag som andre sentrale fylker. Det er nokså oppsiktsvekkende at flere fylker, som satser strategisk på reiseliv, ikke har ett eneste prosjekt innen Skattefunn i 2008. Årsberetningens egen kommentar er således ingen overdrivelse.
Om vi speiler dette mot noen andre næringer, så settes den etablerte situasjonen i perspektiv:

Innen IKT-sektoren er det også oppgitt tall for Skattefunnprosjekter innen IKT som er forankret i andre næringsområder. Også her er det slik at ”våre sektorer” Kultur/underholdning og Reiseliv/turismekommer ”dårlig” ut, særlig reiseliv/turisme. Ca .20 millioner av totalen på 3,5 milliard er koblet til reiseliv/tursime.

Konklusjon:
Lillehammer Kunnskapspark vil arbeide aktivt for at våre næringer i større grad skal benytte seg av Skattefunnordningen på en kompetent måte, inkl. høyne kunnskapsinnholdet, s lik at FOU-innkjøpene også øker. Men – tallenes tale er klar. Også eierne – Norges Forskningsråd og Innovasjon Norge sentralt eier her en betydelig utfordring. En utfordring som bør manifistere seg i klare grep for å endre på dette begredelige bildet i 2010.