Alle skal styrke samarbeidet mellom Russland og EU innenfor områdene energieffektivisering, transport, kultur, helse og velferd. Prosjektet der Lillehammer Kunnskapspark er med som norsk partner har tittelen; “Promoting event management training programme as a resource for development of cultural industries and tourism in the NW Russia”. Prosjektet har sin bakgrunn i behovet for profesjonelle aktører innenfor områdene forretnings- og førnøyelsesreiser, som har vært et stigende marked i Østersjøområdet.

Økende turisme
Lokal kultur, kunstfestivaler, parader og konserter har trukket et stigende antall turister til Nordvest-Russland, spesielt til områdene Karelen og St. Petersburg. Dette har økt behovet for dyktige operatører som er i stand til å at seg av nødvendige oppgaver innenfor områdene logistikk, sikkerhet, PR, markedsføring, finansiering og frivillig innsats.

Målet med prosjektet er;
- å skape fem nye studiemoduler innenfor eventmanagement.
- å gi kompetans til 50 medarbeidere i St. Petersburg og Karelen.
- tre studiebesøk til Mikkeli, Roskilde og Lillehammer.
- fire festivaler (2 i St. Petersburg og 2 i Petrozavodsk) i løpet av 2012 og 2013.
- 1000 brosjyrer med viktige anbefalinger for regional utvikling.

Lillehammer kunnskapspark
Prosjektet har et budsjett på 377.830 euro og en varigheten på 2 år med oppstart i januar i år. Det er Karelian regional institute of management, economics and law ved Universitetet i Petrozavodsk (Russland) som har prosjektledelsen. Prosjektet har hele sju regionale partnere, en av disse er Lillehammer Kunnskapspark med Jørgen Damskau som prosjektkoordinator.

De ti godkjente prosjektene har et samla budsjett på 3,5 millioner euro.

Fra venstre; Tomas Thorvaldsson, Sissel Rathke, Jørgen Damskau og Jens Uwe Korten i Lazy Town Studios, Reykjavik, Island 2006

En undervisningsvideo Lillehammer Kunnskapspark AS produserte i 2006 går verden rundt som “tutorial” og er sett av over 200.000 personer siden 2007 . Her i spansk oversettelse. Filmen var en del av rapporten knyttet til prosjektet “Creativity meets Capital” og finansiert av Nordic Innovation Center.

De fire store dagligvarekjedene får stadig større makt. To av de store har inngått innkjøpssamarbeid og synes å bevege seg i de juridiske gråsoner som finnes, enten det er knyttet til produksjon og etterlikninger av kjente merkevarer eller utilbørlig press på leverandører. Hva som skjer i de lukkede rom i form av for eksempel mulig strategisk prissamarbeid, kan man bare gjette seg til.

Etter uvitende å ha satt til livs kilovis med fosfat i form av fisk og kjøttprodukter de siste årene har jeg forstått at etikk og moral ikke er de store dagligvarekjedenes hovedanliggende. De samme aktørenes snylting på andres merkevarer og produkter bekrefter dette.
Patentstyret er bekymret over utviklingen og hevder at manglende bevissthet rundt strategisk bruk av varemerke- og designbeskyttelse er for lav. Mange av de saker gårdagens Aftenposten listet opp kunne med hell ha vært prøvet for retten. Men de tør altså ikke å hevde sin rett i redsel for å bli utestengt fra hyllene i de store kjedene.
Ved Norskegrensen stoppes fra tid til annen ulovlig innførsel av piratkopierte luksusartikler av offentlig ansatte tjenestemenn. Kopiering av kjente varemerker som Gucci, Louis Vuitton, Nike og andre er blitt storindustri i Asia og et stort og voksende problem for de som eier og forvalter varemerke og design. Nedlasting av opphavsrettslig beskyttet musikk er et annet område som blir viet stor oppmerksomhet. Unge mennesker langt ned i tenårene risikerer å bli rettsforfulgt som følge av ulovlig nedlasting.. Myndighetenes motiv er å verne om kunstnerretten og industrielle aktørers rett til å kapitalisere på egne investeringer, produktutvikling og den relasjonen de har etablert vis a vis kunden over lang tid. Nettopp hensynet til kunden er et aspekt verken Aftenposten eller Patentyret vektlegger i gårdagens artikkel. Dette er underlig fordi varemerkebeskyttelse ikke kun er til for å verne om industrielle aktørersrettigheter og interesser, men også konsumentens. Konsumenten har krav på å kunne skille et produkt fra et annet og å skille kopien fra originalen. Hvis jeg noen gang skulle ta meg råd til å kjøpe et Gucci-produkt vil jeg ha garanti for at varen er ekte. Jeg kjøper også varens eksklusivitet. Antagelig betaler jeg langt mer for nettopp det siste. Hvem ivaretar således mine interesser som konsument og forbruker? Dersom de ulike merkevareleverandørene vegrer seg eller ikke ser seg tjent å verne om åpenbare rettsprisnipper vis a vis de store kjedene, hva så med statens eget Forbrukerombud?
I en tid der vår egen hjemmelige industri, være seg innen kultur- eller tradisjonell og kunnskapsbasert industri, i økende grad baserer sin verdiskaping på immaterielle fenomen er det et paradoks at mektige aktører får ture frem uten konsekvenser slik vi ser det beskrevet i gårsdagens artikkel. Hvem i all verden skal tørre å investere i innovasjon, produktutvikling og fremtidig verdiskaping når vedtatte normer og rettsprinsipper ikke lenger blir tatt hensyn til ? Dette er ikke lenger et problem som vedgår enkeltstående leverandører eller produsenter, men vår evne til å bygge fremtidens industri. Derfor er det nå et offentlig anliggende å ta affære.

Forestillingen viste kanskje mest av alt at Bjørnson slett ikke er utgått på dato. Han ville virke for folkelighet, kunst, frihet og demokrati – i en nasjonal ånd. Se artikkelen her: aulestad jørgen

Beregninger medieovervåkerselskapet Retriever har gjort på oppdrag fra Aftenposten viser at de norske filmene Knerten og Upperdog er blant kulturens omtalevinnere i norske medier det siste året. Med hele 1915 medieoppslag siden Knerten ble vist på den norske filmfestivalen i Haugesund i august, har barnefilmen sikret seg redaksjonell publisitet som Retriever mener kan verdsettes til 44,1 millioner kroner i ren annonseverdi.

Svaret fra kinopublikum har vært overveldende. Hittil har 337000 kjøpt billett til filmen, som dermed er en av norsk barnefilms største suksesser noensinne.

Konvekst og Lillehammer Kunnskapspark har det siste halvannet år arbeidet tett på Paradox AS.

Vi har fått lov til å følge ”Knerten – fra bok, til film, til industri” i halvannet år gjennom planlegging, produksjon og lansering. Lillehammer Kunnskapspark har vært tilrettelegger for prosessen. En prosess som har vært lærerik, spennende og morsom for alle parter.

Hedmark og Oppland Fylkeskommune har sammen med næringsklyngen Konvekst bidratt til realisering av prosjektet.

Vår regionen kan vise til en rekke fagmiljøer, produksjonsmiljøer, utdanningsinstitusjoner og institusjoner knyttet til film/TV -produksjon og opplevelsesproduksjon via nye medier. En rekke spillefilmer, kortfilmer og TV konsepter er produsert og er under produksjon / planlegging i regionen. Mange opplevelsesprodusenter , slik som festivaler, museer og aktører som på ulikt vis formidler ytringer der blant annet copyright spiller en sentral rolle, gjør tilfanget av aktører ennå større.

Dette prosjektet har i sin helhet vært tuftet på visjonen om å anvende immaterialretten og immaterielle verdier som byggesteiner for en bred og sunn forretningsutvikling rundt filmsatsingen ”Knerten” ,slik at det finansielle grunnlaget og muligheter for å bringe investorer og partnere inn blir styrket. Prosjektet har dannet grunnlag for en langsiktig utvikling og produksjon av filmer basert på Anne Cath Vestlys ”Knerten” – bøker og en rekke produkter og tjenester som omslutter filmen (PC spill, brettspill, billedbøker,opplevelser, levende figurer, tekstilprodukter, og leker ) Gjennom en nøye planlagt og ”orkestrert” prosess og aktivitetsplan har vi lykkes i å gjøre dette. Dette har kun vært mulig å få til gjennom rettighetsavklaringer underveis. I Rushprints novemberutgave, redegjør Jan Petter Dickmann fra Paradox om tanker bak strategien.

Paradox , som er et ledende filmselskap i Norge og likevel ikke stort nok, ville ikke selv hatt muligheten til å fokusere på dette i en tidlig fase av prosjektet. Sannsynligvis ville mange forretningsmuligheter gått tapt for både rettighetsforvalter som for selskapet dersom dette ikke hadde vært ivaretatt.

Vi ser derfor på dette prosjektet som et nybrottsarbeid som vi håper vil kunne komme mange aktører til gode. Gjennom seminarer og workshops har klyngens deltagere fått innblikk i prosesser og i et tilfelle koblet seg på prosjektet (Maihaugen) . Dette har vært viktige arenaer for å synliggjøre noe av kompleksiteten i det vi skulle i gang med og synliggjøre foreløpige resultater og planer . Paradox har underveis sjenerøst delt tanker og utfordringer knyttet til dette.

Ved å gå inn i et slikt prosjekt som har så mange og kompliserte forhold knyttet til forvalting av immaterielle verdier vil det ligge en stor gevinst for filmbransjen og for aktører utenfor som i større eller mindre grad baserer sin virksomhet på et kunstnerisk skapende arbeid. Enten de er tuftet på egne originale verk eller på andres verk. Dette prosjektet vil bidra til øke innsikten og kompetansen hos de impliserte aktørene og frembringe erfaringer og modeller man kan bygge videre på.

Underveis i prosessen har vi fått anledning til å trekke veksler på den fremste ekspertisen innen Intellectual Property Management vi har i Norden. Sentrale personer i denne sammenheng har vært Tomas Thorvaldsson fra Island og Lars Andersson fra Chalmers i Gøteborg.

Tomas har i en årrekke forvaltet rettighetene til Lazy Town. Et TV-konsept rettet mot barn og som nå er solgt og distribuert til 114 land verden over. Med en stor portefølje av produkter og spin-offs knyttet til TV konseptet har Thorvaldsson forvaltet over 1000 avtaler vis a vis opphavsrettshavere, lisenstagere og distribusjonskanaler verden over.

Lars har fulgt prosjekter Lillehammer Kunnskapspark og Konvekst har initiert og gjennomført med hensyn til immateriellrett og forretningsutvikling. Arbeidet med dette spesielle området har styrket både Lillehammer Kunnskapsparks og Konveksts omdømme og gitt både selskapet og klyngen en særskilt identitet. Den brede tilnærmingen til opphavsretten har gitt de aktørene som har deltatt i slike prosesser et videre perspektiv på hvordan man kan anvende opphavsrettslige konstruksjoner i forretningsutvikling, knytte de nært opp til visjonen, danne grunnlag for mål og strategi og ikke minst styrke arbeidet med å tufte visjon på verdier, karaktertrekk og utrykk som underbygger merkevaren.

Oppland og Hedmark Fylkekommune har sammen med Konvekst, bidratt finansielt til prosjektet. Dette er både fremsynt og innovativt fordi vi ser at all kulturproduksjon i fremtiden bør og må finne finansieringskilder i tillegg til de som er tilgjengelig fra det offentlige. Vi ser ved utgangen av 2009 at offentlig økonomi og forvaltning er presset på mange samfunnsområder. For å sikre kunstnere og skapere frihet og økonomisk rom blir det viktigere å bygge nye forretningsmodeller som bidrar til dette.

Vi ønsker Knerten og alle hans venner lykke til på ferden videre.

Jørgen Damskau
Lillehammer Kunnskapspark AS

I store deler av det vi omtaler som opplevelses- og kulturnæringer er denne bevisstheten fraværende. Og, det er ikke fordi det ikke er behov for det. I de fleste tilfelle ville mange aktører ha god nytte, også økonomisk, av å nyttegjøre seg slik kunnskap.

Vi vil peke på tre eksempler innen kulturnæringene som illustrerer dette;

• Museer
• Festivaler
• Større idrettsarrangement.

Museene
Ingen museer er eller vil bli 100 % finansiert av det offentlige, og bra er det.
Ingen museer vil heller ikke kunne finansieres og drives på et rent kommersielt grunnlag. Christian Ringnes egen private samling, The Mini Bottle Gallery, er fornuftig plassert inn i hans store selskapsportefølje.

Langt de fleste museer i Norge må leve med noe av denne dobbeltheten.
Noen er først og fremst en offentlig kulturinstitusjon, organisert som en stiftelse, eller et ideelt akseselska . Eiere, enten de er offentlige eller private, krever gjerne at virksomheten skal generere betydelige inntekter. Det kan være inntekter i form av billettinntekter, fondsinntekter, salgsinntekter, lisensinntekter osv. En gjennomtenkt struktur på hvordan dette organiseres på møter vi altfor sjelden. Ofte er disse to ”økonomiene” blandet sammen i en og samme selskapsform. Ofte får ledelse/styre kritikk for at profilen er for sterk i den ene eller andre retningen. Kanskje ennå viktigere, det resulterer ofte i uryddige budsjettprosesser der offentlige tilskudd og kommersielle inntekter kan fluktuere i den ene, så den andre retning. Mange offentlige kulturinstitusjoner er tilbakeholdne når det gjelder forsøk på å generere kommersielle inntekter for de frykter dette medfører redusert offentlig engasjement. En frykt som ikke nødvendigvis er ubegrunnet. For de som skulle ønske å investere i denne type virksomhet, blir en organisering som ikke synliggjør et klart skille mellom ulike inntektskilder og verdikjeder – en umulighet.

Festivalene
er ofte preget av den samme uklarheten. Mange er avhengig av grunnbevilgningen over statsbudsjettet, andre offentlige bevilgninger og prosjektrelaterte tilskudd for å skape et solid fundament. Når man ser hvor stor del av omsetningen som finner sted i randkanten av festivaler som Hove, Quarten og de fleste andre , er det avgjørende at dette er inntekter som også kommer festivalene til gode. Hvorfor skal staten eller det offentlige ”investere” i noe som begunstiger aktører som ikke bidrar noe tilbake? Noen etablerer en rekke avtaler med mange aktører om returprovisjon, andre etablerer ”single purpose” selskap med det formål å invitere aktører inn for derigjennom å dele risiko og utbytte. Å etablere et slikt selskap tidlig og med en langsiktighet er avgjørende for å sikre fremtidige inntekter og suksess.

Historien om Quarten er et skrekkens eksempel på alt som gikk galt ved at inntekststrømmen utenom billettinntekter og offentlige tilskudd aldri kom hovedattraksjonen, festivalen, til gode. Det burde være et premiss fra offentlige myndigheter at andeler av slike inntekter kommer festivaler til gode. Noe kan sikres gjennom et mer bevisst valg av selskapsstruktur. Vi tror også at dette ville lette arbeidet for mange festivaler i å komme i en dialog med næringsliv og næringsinteresser som direkte eller indirekte tjener på festivalene.

Det samme prinsippet gjelder for denne type arrangement, som for de av oss som bygger et hus. Det er viktig å eie tomta man bygger på.

Store idrettsarrangementer
Vi ser at flere av disse begynner å utvikle stor profesjonalitet når det gjelder forretningsdrift. Birkebeinerarrangementene er et eksempel. Men, det følger spesifikke utfordringer med store idrettsarrangementer som har basis i ett eller flere idrettslag. Idealistisk formål, stor grad av dugnadsinnstas, tradisjon og følelser særpreger idrettsbevegelsen. Der frivillige, knyttet til kultur, i det store og hele er satt sammen av individer som er drevet av interesse, lidenskap for en kunstform eller sosiale bånd, er idrettsarrangementene ofte drevet av idrettslagenes behov for å generere inntekter til sine respektive ideelle formål, foreninger og lag.

Dette gir særskilte utfordringer som i noen sammenhenger viser seg å være problematiske. Særlig gjelder dette den organisatoriske sammenblandingen av virksomhet rettet mot bredde (gjerne yngres avdelinger) og elite. Elitesatsing medfører sterkt behov for å øke de kommersielle inntektene. Risikoprofilen øker ofte dramatisk. Det er mange ledere i yngres avdeling som har måttet jobbe hardt og vedvarende for å berge breddesatsingen fordi økonomien i laget er ødelagt av en elitesatsing som ikke gikk som planlagt. Også her kan større kløkt i å bygge og utvikle organisasjonssida være til stor hjelp.

Alle næringer knyttet til kultur, idrett eller opplevelser må forholde seg til sitt marked og sitt publikum og reflektere de til enhver tid gjeldende holdninger. Konsumenten eller publikum er drevet av etiske og følelsesmessige valg og preferanser. Derfor er det ikke uvedkommende for publikum hvilke valg de som formidler opplevelsene gjør og hvordan inntekter eller verdiskaping blir forvaltet.

Måten å organisere eierskap til ulike aktiviteter – som regulerer forholdet mellom ideelle og kommersielle formål, mellom børs og katedral, mellom kulturpolitiske føringer og krav til inntjening – er avgjørende for om en virksomhet på lang sikt skal lykkes.

Lillehammer Kunnskapspark er en pådriver for prosesser der disse utfordringene blir adressert. La oss håpe at aktørene, være seg offentlige, private og ideelle ser verdien av å vurdere organiseringen av sin egen virksomhet og at 2010 blir husket som det året det ble tatt skikkelig tak i disse utfordringene.

Ole og Jørgen tok med sine respektive, pluss et knippe venner, til Cornwall og the Eden Project (bildet over) i september og svei av et par feriedager og hundre liter diesel.

Dag 1

Med Sue som guide, damen i TomTom GPS’en , feide følget av gårde i en innleid minibuss fra UK Car Hires. Et selskap det er all grunn til å unngå for ettertiden og som antagelig har hentet forretningskonseptet sitt fra land vi absolutt ikke ønsker å sammenlikne oss med. Et enkelt søk på Google ville sannsynligvis ha tent røde lamper over alt, men liv og lære er ikke alltid like lett å forene. Billig billeie, umoralsk stort depositum trukket uten forvarsel på MasterCard og 4 ukers hælvete for å få (nesten alle) penga tilbake. Anbefaling: Bruk Google og kjør på de safe.

Så til turen. Følget feide ut fra Gatwick og mot Windsor (helt feil retning selvfølgelig) til tross for Sue’s innstendige anmodninger om å snu og ta av. Gudbrandsdøler stoler fremdeles på sin intuisjon, retningssans og instinkter, men måtte til slutt innrømme teknologiens overmakt. Windsor Castle i Windsor utenfor London er, sammen med Buckingham Palace i London og Holyrood Palace i Edinburgh, en av hovedresidensene til den britiske monarken. Monarken bor vanligvis på slottet hver helg, i påsken og under veddeløpsuken på Ascot Racecourse i juni. Windsor Castle er den største bebodde borgen i verden, og også blant de eldste. Byen og slottet, Dronningen var på hytta så det ut til, var for så vidt et sjarmerende møte , men overpriste og uheldig valg spisesteder ødela inntrykket. Hvis du ikke er veldig royalt anlagt, hestegal og skal på Ascot eller skal ha unga inn på Eton, så styr mot sør.

Stonehenge var neste stopp. Stedet er magisk, men omgivelsene mindre magisk. Mange rasteplasser ligger finere til. Dette er National Trust i ferd med å gjøre noe med ved å grave ned veien, men antallet steder i England som har behov for ettersyn, utbedring, sikring osv er formidabelt. Så langt får vi nøye oss med det som er og det er vel verd et besøk. Guidetelefoner på alle verdensspråk + svensk lånes ut gratis.

Veien fra Stonehenge til Salisbury er kort. En stor og vakker katedral og Magna Carta gir byen et spesielt historisk sus. Byen har sitt eget store festspill på størrelse med Bergen på sommeren, men akkurat denne fredagen var det stille. Thor Flogenfeldts anbefaling om å sette opp et enkelt skilt på fasaden der avdøde forfattere og Nobelprisvinnere har bodd, var fulgt til punkt å prikke.

En av GPS’ens store fordeler er at man kan ta omveier og avstikkere og være sikker på at man kommer til rette igjen. Vår avstikker til New Forrest viser at sånne omveier er et must. New Forrest var en underlig opplevelse der Nasjonalpark, små landsbyer og beiteland for et tusentall New Forrest Ponnier naturlig falt sammen i en høyere enhet. Ponnitettheten langs veien var å sammenlike med sauer på fjellbeite en varm sommerdag. New Forrest bød på (viste ratingen i etterkant) turens absolutte høydepunkt, The Royal Oak Pub. En liten landsens pub, fredag ettermiddag med unge , gamle, kvinner, menn og bikkjer over lokalbrygget øl og enkle måltider. Vi fikk prøve både øl fra pubens rikholdige sortement og snuff av pubens eldste på 90. Alle visste at Norge var dyrt og at nordmenn var hyggelige. Velkommen igjen. Når vi vet at engelske pub’er sliter med å overleve og legges ned i samme takt som norske gårdsbruk, er det på tide å rope et varsko. Det er her vi finner den britiske sjela. Ta turen før Grønlandsisen smelter og vannet stiger

Dag 2.

Dorchester var like søvnig som gjengen som ankom på kvelden og ikke særlig mye å skrive om. Etter frokost på hotellet vårt Wessex Royale, bar det mot kysten og Lyme Regis. En utrolig pittoresk liten landsby og et av flere steder Jane Austens har plassert sine karakterer og sine handlinger. Også location for “The French Lieutenants Woman” med Meryl Streep og Jeremy Irons. For jazzelskere kan sjømatrestauranten “Kind of Blue ” anbefales.

Syklister langs Jurassic Coast så vi mange av og det er mulig leiebil blir overflødig ved neste tur. Flotte og vel tilrettelagte sykkelveier langs kysten med innkvartering i pub’er og vertshus synes som den perfekte ferie. I hvert fall skal det prøves om et år eller to. Videre bar det gjennom de klassiske engelske feriebyene Torquay og Torbay som helt klart er forbi sine velmaktsdager. Litt forfallne og store strandhoteller i kolonistil med hoppeslott i plast på plenen ble litt for sterk kost for følget. Til og med en do-stopp ble droppet iveren etter å komme seg vekk. Vi havnet til slutt i en hyggelig by med navnet Totnes, hvor vi spaserte og fikk oss et godt måltid mat og drikke.

Eden Project var turens hovedmål og vi dro til en nedlagt leirgruve i Cornwall helt sørvest i England for å hente inspirasjon og ideer. Eden Project er en miljø- og landskapspark som demonstrerer samspillet og avhengigheten mellom natur og mennesker. Eden Park er noe annet enn en vanlig fornøyelsespark. De som besøker parken får se en naturpark der bærekraft står i sentrum for alt og det fortelles gode historier.

Eden Project er en gigantisk miljøpark der jordens planteliv kan studeres. Åtte svære kuppelhaller, såkalte Biomer, utgjør verdens største drivhus. I tillegg er det også en nybygd undervisningsbygning og et telt som brukes til konserter og foredrag i sommerhalvåret og til skøytebane om vinteren.

De store biomene, to store kuppelhaller som er bygget som geodesiske domer, er inndelt i to store avdelinger. En avdeling med tropisk varmt regnskogsklima og en med temperert middelhavsklima. I begge biomene kan man spasere på en vei som dels er gruslagt, dels steinlagt, og se og lære. Og høyt over publikum hvelver kuplene seg i et mønster som minner om bikuber. Strukturen er bygd opp med sekskantede felt som er kledd med en type plastmateriale som har vist seg svært egnet for formålet.

Alt i alt dekker Eden Project 1500 mål grunn. En stor del under de store plastkuplene, men størstedelen i friluft med et planteliv som tilpasser seg det sørengelske klimaet. Hensikten og visjonen med hele anlegget er pedagogisk. Eden Project er en stiftelse som ønsker å undervise skoleelever, studenter på høyere nivå og betalende publikum om sammenhengene i naturen.

Eden Project er Tim Smits idé. Han har vært grunnlegger og pådriver for å få realisert parken. Han har hatt som visjon at de besøkende skal ha en hyggelig opplevelse, se fremmed planteliv og vegetasjon på en ny måte.

For oss var det Tim Smits visjon som gjorde sterkest inntrykk. Bare tanken om å realisere et slikt prosjekt, få med seg investorer og lokale myndigheter for å realisere det mange vil kunne kalle galskap er en studie verd. Prosjektet viste med all tydelighet at man kan få til alt, hvis man vil og tror…på noe !

Tripadvisor.com anbefaling for neste overnatting i St. Austell hadde bare plass til ett par av oss. De hadde det himmelsk. Vi andre måtte ta til takke med et vertshus i nærheten som vi fant på hotels.com. Her ble vi møtt (etter hvert) av et innrøyka vertskap med oppunder 2 i promille og installert i et “room with a view” ut mot byens travleste rundkjøring. Greit nok. Døler tåler det meste og mindre gode opplevelser er også opplevelser, og lettere å huske enn midt på treet opplevelser. Hvorfor må engelskmenn ha vegg til vegg teppe på doer? Følelsen av å stå i et urinal blir påtrengende! Hvis dere skal til Eden Project, stå over St. Austell. Kjør heller litt lenger og ta inn på et hyggelig B&B i St. Agnes, Newquay eller Padstow i stedet.

Om kvelden opplevde vi nok et høydepunkt på turen. Vi var så heldige å få besøke og spise middag sammen med en familie på en gård i området med melke- og svineproduksjon. Ektheten og det personlige ved et slik besøk skaper minneverdige øyeblikk som setter milliardinvesteringen i Eden Project i et tankevekkende perspektiv. Å føle på kroppen hva som virkelig gjør en opplevelse til noe unikt var lærerikt for oss som driver og arbeider med opplevelsesproduksjon til daglig. Autensiteten, dialogen og innsikten et slik møte gir overgår et hvert drivhus, selv om det er aldri så stort og dyrt. Denne erfaringen og kontrasten gjorde inntrykk på oss.

Dag 3.

Tintagel, Kong Arthurs fødested og myteomspunnet borgruin fra “the Dark Ages” ligger på en forrevet klippe ut mot vesthavet. Stedet er magisk og vel tilrettelagt for turister uten alt for mye jalla. Det var lett å mane fram bilder fra både Lord of the Rings og barndommens Robin Hood og Ivanhoe. Monty Pytons harselering fikk ikke mye plass i fantasien. Tintagel Village bød på hyggelige pub’er og den lokale spesialiteten pasty, store nok til å drepe en mann. Besøk anbefales.

Det neste store høydepunktet på turen var verdensarvstedet Clovelly. Landsbyens brosteinsbelagte trafikkfrie gate i dette verdensberømte fiskeværet, snor seg ned gjennom den stupbratte kløfta forbi hvitkalkede hus med blomster i kassene under vinduene. Plassen er kjent for sine esler, som bære varer opp bakken og sledene få ting ned. Clovelly har tett kobling til Turner, Dickens og den spanske armada. Landsbyen har en utrolig hyggelig maritim atmosfære, fantastisk utsikt og en fred og ro som tiltalte oss veldig.

Som en kuriositet er landsbyen privateid og har vært det av samme familie siden 1738. Deres mål er å ta vare på Clovelly og holde det i hevd i 1800-talls stil ved hjelp av tradisjonelle materialer og håndverk. Dette er begrunnelsen for at landsbyen tar inngangspenger .

Siste strekket denne dagen gikk fra Clovelly, til Cheddar og Bath. Det er voksne strekninger og turleder Smidesang er nådeløs når det gjelder tid og fart. GPS Sue har call på de fleste fotobokser og fartsgrenser som blir varslet med et lite “pling”. Og ha plingefest i bilen etter mønster fra tippekamper i gamle dager er absolutt ikke å anbefale når Smidesang eller medbygding Thujord grisekjører mellom hekkene på engelske landsbyveier. Fucking tourists.

Cheddar er absolutt et besøk verd, i hvert fall utenfor turistsesongen. Cheddarost og Stilton i alle varianter i lekre ostebutikker. Elva som renner igjennom byen, det kalde vannet og grotter i ravinen ovenfor byen ga opphav til denne spesielle osten. Elva huser også ørret i rakefiskstørrelse og burde kunne bli en ny næringsvei innen godt modnede matprodukter i Cheddar dersom en Vælesjing forvilla seg dit.

Bath var dagens endestasjon og bød nok også på noen høydepunkt. Følget hadde slått på stortromma og installert seg i et hotell utenom det vanlige, the Kennard Hotel, en Georgiansk perle. Drevet av et Italiensk/Engelsk ektepar med sans og øye for tidsepoken. Hun med permanent som nok kunne stå imot både kuling og haggel, han med forkle og nyskurte negler. Et slags Fawlty Towers management på antiseptisk høyoktan og tellekanter på hjernen. Himmelsenger, porselen, gull, plysj og glitter ville vel påført dagens interiørdesignere varige mèn. For oss døler , og halvdøler, var det bokstavelig talt helt Konge.

Bath kunne by på Jane Austen Festival og byen krydde av ungjenter i periodekostymer fra tidlig 1800 tall fra alle kanter av verden. Vi traff på 4 amerikanske jenter som var på vei til Quadrill dans i en av byens mange historiske ballsaler. Fjernere fra en norsk bygdakveld skal det godt gjøres å komme. Vi anbefaler også Bizarre Bath, en komedietur rundt i byen. Mange velger å bruke turen for å utforske Bath. Guidene, som hentes fra stand-up scenene i byen, tar deg med til noen av de mest humoristiske og interessante stedene hvor de gjør narr av seg selv, byen og dens innbyggere og deg. Både romerske bad, moderne spa-anlegg, gamle restauranter med Sally Lunn Buns ble også besøkt. Byen er vakker, sjarmerende , liten nok til å se til fots og fortjener å bli besøkt mer enn en ettermiddag og kveld.

Dag 4.

På turen tilbake til Gatwick ble det stopp for lunsj i Bradford on Avon og restauranten The Bridge. Spisestedet ble valgt til Storbritannias beste Tea Room 2009. Varmretten tok litt for lang tid, slik at vi gikk dessverre glipp av den tradisjonelle Cream Tea’en plassen var kjent for, men stedet var besøket verd. Vi fikk til og med oppleve ekte engelsk atmosfære med halvsure servitriser i Viktoriansk kjole. Så var det straka vegen tilbake til flyet hjem.

Devon og Cornwall skal vi tilbake til. Neste gang på sykkel.

Et sentralt element i denne strategien er utvikling og bruk av ny teknologi og sosiale medier. Lillehammer Kunnskapspark er medlem av Edinburgh Inspiring Capital og henter her nye og spennende ideer fra en aktør som alltid synes å være et hestehode foran sine konkurenter. Besøk siden her.