logo


Selskapsstruktur – verdt å tenke over

Av Bjørn Nørstegård den | 26. Nov 2009 | 3 Comments

I de mer modne deler av næringslivet, ofte med unntak av opplevelsesnæringene, er det helt vanlig å ha fokus på finne en egnet og optimal selskapsstruktur. Mange forretningsadvokater lever høyt på å finne den til enhver tid optimale organisasjonsform.

I store deler av det vi omtaler som opplevelses- og kulturnæringer er denne bevisstheten fraværende. Og, det er ikke fordi det ikke er behov for det. I de fleste tilfelle ville mange aktører ha god nytte, også økonomisk, av å nyttegjøre seg slik kunnskap.

Vi vil peke på tre eksempler innen kulturnæringene som illustrerer dette;

• Museer
• Festivaler
• Større idrettsarrangement.

Museene
Ingen museer er eller vil bli 100 % finansiert av det offentlige, og bra er det.
Ingen museer vil heller ikke kunne finansieres og drives på et rent kommersielt grunnlag. Christian Ringnes egen private samling, The Mini Bottle Gallery, er fornuftig plassert inn i hans store selskapsportefølje.

Langt de fleste museer i Norge må leve med noe av denne dobbeltheten.
Noen er først og fremst en offentlig kulturinstitusjon, organisert som en stiftelse, eller et ideelt akseselska . Eiere, enten de er offentlige eller private, krever gjerne at virksomheten skal generere betydelige inntekter. Det kan være inntekter i form av billettinntekter, fondsinntekter, salgsinntekter, lisensinntekter osv. En gjennomtenkt struktur på hvordan dette organiseres på møter vi altfor sjelden. Ofte er disse to ”økonomiene” blandet sammen i en og samme selskapsform. Ofte får ledelse/styre kritikk for at profilen er for sterk i den ene eller andre retningen. Kanskje ennå viktigere, det resulterer ofte i uryddige budsjettprosesser der offentlige tilskudd og kommersielle inntekter kan fluktuere i den ene, så den andre retning. Mange offentlige kulturinstitusjoner er tilbakeholdne når det gjelder forsøk på å generere kommersielle inntekter for de frykter dette medfører redusert offentlig engasjement. En frykt som ikke nødvendigvis er ubegrunnet. For de som skulle ønske å investere i denne type virksomhet, blir en organisering som ikke synliggjør et klart skille mellom ulike inntektskilder og verdikjeder – en umulighet.

Festivalene
er ofte preget av den samme uklarheten. Mange er avhengig av grunnbevilgningen over statsbudsjettet, andre offentlige bevilgninger og prosjektrelaterte tilskudd for å skape et solid fundament. Når man ser hvor stor del av omsetningen som finner sted i randkanten av festivaler som Hove, Quarten og de fleste andre , er det avgjørende at dette er inntekter som også kommer festivalene til gode. Hvorfor skal staten eller det offentlige ”investere” i noe som begunstiger aktører som ikke bidrar noe tilbake? Noen etablerer en rekke avtaler med mange aktører om returprovisjon, andre etablerer ”single purpose” selskap med det formål å invitere aktører inn for derigjennom å dele risiko og utbytte. Å etablere et slikt selskap tidlig og med en langsiktighet er avgjørende for å sikre fremtidige inntekter og suksess.

Historien om Quarten er et skrekkens eksempel på alt som gikk galt ved at inntekststrømmen utenom billettinntekter og offentlige tilskudd aldri kom hovedattraksjonen, festivalen, til gode. Det burde være et premiss fra offentlige myndigheter at andeler av slike inntekter kommer festivaler til gode. Noe kan sikres gjennom et mer bevisst valg av selskapsstruktur. Vi tror også at dette ville lette arbeidet for mange festivaler i å komme i en dialog med næringsliv og næringsinteresser som direkte eller indirekte tjener på festivalene.

Det samme prinsippet gjelder for denne type arrangement, som for de av oss som bygger et hus. Det er viktig å eie tomta man bygger på.

Store idrettsarrangementer
Vi ser at flere av disse begynner å utvikle stor profesjonalitet når det gjelder forretningsdrift. Birkebeinerarrangementene er et eksempel. Men, det følger spesifikke utfordringer med store idrettsarrangementer som har basis i ett eller flere idrettslag. Idealistisk formål, stor grad av dugnadsinnstas, tradisjon og følelser særpreger idrettsbevegelsen. Der frivillige, knyttet til kultur, i det store og hele er satt sammen av individer som er drevet av interesse, lidenskap for en kunstform eller sosiale bånd, er idrettsarrangementene ofte drevet av idrettslagenes behov for å generere inntekter til sine respektive ideelle formål, foreninger og lag.

Dette gir særskilte utfordringer som i noen sammenhenger viser seg å være problematiske. Særlig gjelder dette den organisatoriske sammenblandingen av virksomhet rettet mot bredde (gjerne yngres avdelinger) og elite. Elitesatsing medfører sterkt behov for å øke de kommersielle inntektene. Risikoprofilen øker ofte dramatisk. Det er mange ledere i yngres avdeling som har måttet jobbe hardt og vedvarende for å berge breddesatsingen fordi økonomien i laget er ødelagt av en elitesatsing som ikke gikk som planlagt. Også her kan større kløkt i å bygge og utvikle organisasjonssida være til stor hjelp.

Alle næringer knyttet til kultur, idrett eller opplevelser må forholde seg til sitt marked og sitt publikum og reflektere de til enhver tid gjeldende holdninger. Konsumenten eller publikum er drevet av etiske og følelsesmessige valg og preferanser. Derfor er det ikke uvedkommende for publikum hvilke valg de som formidler opplevelsene gjør og hvordan inntekter eller verdiskaping blir forvaltet.

Måten å organisere eierskap til ulike aktiviteter – som regulerer forholdet mellom ideelle og kommersielle formål, mellom børs og katedral, mellom kulturpolitiske føringer og krav til inntjening – er avgjørende for om en virksomhet på lang sikt skal lykkes.

Lillehammer Kunnskapspark er en pådriver for prosesser der disse utfordringene blir adressert. La oss håpe at aktørene, være seg offentlige, private og ideelle ser verdien av å vurdere organiseringen av sin egen virksomhet og at 2010 blir husket som det året det ble tatt skikkelig tak i disse utfordringene.

Bookmark and Share   
Kategori: Bjørn Nørstegård, Forsiden, Jørgen Damskau
Tags: > > > >

Kommentarer

3 kommentarer til “Selskapsstruktur – verdt å tenke over”

  1. Eirik Mykland
    27. Nov 2009 @ 12:00

    Hei Bjørn, nyttig artikkel du har skrevet. Et viktig tema her på sørlandet.

  2. Bjørn Nørstegård
    27. Nov 2009 @ 16:15

    Ja – vi skraper bare litt i overflaten her. men utfordringene her har vi sett klarere og klarare – også her hos oss Videre utvikling av Olympiaparken.

    Kommer muligens et innlegg fra oss her – som vi kan gjøre deg oppmerksom på

    Forsøker å få tid til å følge deg innimellom

    Trivelig helg ønskes deg!
    Her avrunder vi med julebord med vellagret rakfisk fra Valdres og dertil hørende

    hadde vært morsomt å treffes igjen ved en anledning Eirik!

  3. Arne Erik Fønhus
    29. Nov 2009 @ 21:04

    Nyttig Bjørn!
    Ønsker meg en uttyping, gjerne en slags kokebok på dette med selskapsformer og kulturbaserte næringer. Vi står midt i problmestillingen her i Valdres.

Legg igjen en kommentar