Må grundere eie lokalene de vil arbeide i…

Av Bjørn Nørstegård den | 25. Nov 2009 | No Comments

Generelt er vi veldig opptatt av hvordan grundere, ledere – bedrifter for den del – bruker energien sin. Dette kan ofte være en avgjørende faktor når du reflekterer over forskjellen det middelmådige, suksessen og fiaskoen. Jo mer målrettet, konstruktiv og mulighetssøkende energien synes å brukes, jo lenger ser kulturnæringsaktøren til å ha kommet i arbeidet med å nå sitt potensial.

Lillehammer Kunnskapspark har arbeidet med grundere innen kulturnæringsfeltet i over 10 år. Fra tid til annen kommer vi borti grundere – eller selskaper – som så vidt har etablert seg, som ser ut til å bli veldig fiksert på et hus, en spesiell bygning…. som føles helt riktig for dem. Det er HER allting stemmer!

Mange av oss som arbeider innen dette feltet er positive, nysgjerrige, lar oss lett rive med. Noen ganger bør alarmklokken gå; er det DETTE jeg skal bruke energien min på, eller er det beint fram slik at jeg nå er i ferd med å prioritere energilekkasje.

Flere ganger har jeg sett at det lett kan oppstå energilekkasje for kulturnæringsaktører i tilknytning til fasinasjonen for et bestemt bygg. Fasinasjonene over mulighetene aktøren ser, blir så store, at vennligsinnede innvendinger, kritiske spørsmål, undringer kjapt feies til side.

Det meste av det som utføres av arbeid er i dag kunnskapsbasert. Så også det som går på vurderinger av hvilket potensial som ligger i ett bestemt bygg. Det være seg utviklingsfasen, driftsfasen – eller kalkulasjoner av hvilke markedsmuligheter som ligger i beliggenheten (”Tenk på alle bilene som kjører forbi på E6”!! … som en illustrasjon.

En kulturnæringsgrunder er i utgangspunktet ofte best tjent med å leie, gjerne i et utviklingsmiljø med kolleger som representerer kompetanse som er komplementær til den hun eller han selv besitter. Gode eksempler her kan være såkalte kreative samlokaliseringer (www.fabrikken.org) eller næringshager som prioriterer kulturnæringene.

Dersom du går inn og kjøper et bygg, ja så:

• Binder du kapital (som kunne vært alternativt benyttet)
• Blir du nødt til å bygge kompetanse og profesjonalitet på hvordan du henter ut lønnsomhet av denne investeringen (faktisk ganske komplekst)
• Er lokalet for stort for deg selv, må du bli en profesjonell huseier, og da er det mange ting som plutselig blir DITT ansvar..
• Må du må sørge for at det alltid er leietakere som passer inn…. Som betaler… som bidrar, ikke bare høster….. osv. osv.

I langt de fleste tilfellene vil kulturnæringsgrunderen være tjent med at hun/han får en profesjonell eiendomsutvikler til å tenne på ideen, ta utfordringene med å realisere postensialet i det aktuelle bygget. Så kan du fortsatt bruke energien din, ikke på moms, avskrivinger, felleskost, og mangel på leietakere…

MEN – på hvordan ditt kulturnæringsselskap skal blir så profesjonelt som mulig, så attraktivt som mulig, hvordan mediene i Norge plutselig skal ha dialoger omkring ”WOW” – dette var virkelig noe nytt, noe spennende – som jeg vil oppleve og/eller kjøpe. Om mange nok gjør det tikker pengene inn. Med det som basis kan nye kreative løft konkretiseres og realiseres! Og bygningen – den er der – uten at du behøver å tenke så veldig over det til daglig. Lurt partnerskap!