Kan staten agere på andre måter i utvikling av virkemidler for grundere i tidlig-tidligfase?

Av Bjørn Nørstegård den | 17. Sep 2009 | 2 Comments

Såkornfond er det behov for de fyller sin rolle i tiltakskjeden. De gir hjelp til litt mer modne grunderprosjekter, og de gir vel ofte en forventet avkastning til de private investorene gjennom den risikoavlastning som er bygget inn gjennom statens engasjement.

Norge har behov for grunderskap, for grundere som lykkes. Det hersker det ingen uenighet om. Grunderne har behov for at det finnes ulike instrumenter for kapitaltilgang, ettersom selskapet utvikler seg, ser ut til å kunne bli et vekstkraftig selskap. Grunderne selv, og langt de fleste av oss som arbeider tett på dem er enige om at jo tidligere i utviklingsforløpet de er, jo større risiko – og – jo færre instrumenter. Mange faller av, eller får en helt annen utviklingskurve i denne fasen enn forventet. Noen skal falle fra, ideen var ikke god nok, eller timingen eller personen….

Norge, i betydning staten, har også betydelige økonomiske ressurser, selv om fondene er redusert i og med finanskrisen. Det synes alminnelig akseptert at staten skal ta risiko gjennom sine plasseringer i aksjer og fond. Det debatteres omkring risikoprofil og etikk/omdømme til selskapene det investeres i. Men – det aksepteres at staten kan tape og vinne gjennom disse engasjementene.

Overført på grunderskapet. Staten ser her ikke ut til å ville ta samme risiko. Risikoen begrenses gjennom Såkornfondene, som er bygget rundt en forventet avkastning på 10%/år. I praksis er statens risiko større, gjennom den innebygde riskoavlastningen (staten taper sine penger først, før de private investorene, når fondets regnskap skal gjøres opp, etter endt programperiode.

Kreativitet prises, når det gjelder innovasjon er og grunderskap. Men – hvorfor er det så lite kreativitet rundt utvikling av statens virkemidler i pre-såkorn fasen (språket ”pre-såkorn” formidler at det finnes virkemidler i denne fasen, men det gjør det så å si ikke).

For tiden diskuterer vi i Lillehammer Kunnskapspark alternative tilnærminger, og inviterer til en videre diskusjon og foredling av disse;

• Er det mulig å tenke seg at staten tar initiativ til å stimulere også pre-såkornfond, der matching av private investorer beholdes, men der statens risikoavlastning er større ift. de private investorene, slik at forventet årlig avkastning nærmer seg 5%, ikke 10
• Er det mulig å tenke seg at det går an å føre en nøktern diskusjon om etablering av en ny mulighet for skattefradrag. Der private investorer, borgere får fradrag for sine investeringer i denne type fond. Ideologien her er knyttet til ”den gode samfunnsborger” som aktør. USA er et land som har vist at det er mulig å få fram funksjonelle løsninger her, som fremmer grunderskap uten å ”tømme” statskassa.
• Skulle Norge være så dristige at vi åpnet opp for løsninger som ikke lar seg begrense av de nasjonale grensene. Løsninger som tar som utgangspunkt at vi lever i web 2.0-samfunnet, at verden er åpen. Disse forutsetningene er ofte et premiss for gode grunderideer i Norge, når det gjelder å finne markeder for sine tjenester og produkter. Hvorfor kunne det ikke også være et premiss for ordninger som letter tilgangen til risikokapital i pre-såkorn fasen?

Det finnes sikkert flere mulige tilnærminger. Delta i dugnaden for å fremme gode innspill, til virkemiddelapparat og politikere.

Kommentarer

2 kommentarer til “Kan staten agere på andre måter i utvikling av virkemidler for grundere i tidlig-tidligfase?”

bernt Bjørnsgaard
18. Sep 2009 @ 10:44

Her kan helt klart Staten agere og få til sikringstiltak / virkemidler som sikrer ytterligere gründerskap og satsing på gründere:
- raskere etablering av selskap og rådføring regnskap/revisjon mm.
- Minimere risiko i tidligfase hos gründere, etablering.
- Minimere f.eks utbrenthet blant gründere
mm
Mick Rasmussen
18. Sep 2009 @ 21:06

Norge er et av de enkleste land i Europa å etablere nytt selskap i og støtteordningene ifbm. Finansiering av etablering og oppstart er gode gjennom Innovasjon Norge. Utfordringen ligger i det finansieringsgap det er mellom Innovasjon Norge sine etablererstipend-muligheter og nivået der såkornfond og ventureselskaper stepper inn. Spesielt for kunnskapsbedrifter er dette gapet stort og det medfører at mange gode prosjekter ikke blir gjennomført.

Spørsmålet blir hvordan man best minimerer dette gapet? Å la staten pøse ut mer midler i en næringsnøytral finansieringsordning er naturligvis en løsning, men neppe hverken spesiell effektiv eller målrettet. Det er udiskutabelt at s€åkornfond og ventureselskaper sitter på en kompetanse om enkeltnæringer som det offentlige virkemiddelapparatet ikke er i nærheten av å inneha. Det bør derfor også være nærliggende å anta at disse helt eller delvis privateide institusjonene er mye bedre rustet til å vurdere hvilke prosjekter som faktisk er levedyktige og fortjener å bli finansiert ut over ide-fasen. Private aktører vil høyst sannsynlig ha en mye større treffsikkerhet i det å plukke ut «vinnere» enn det det offentlige virkemiddelapparatet har, og man bør kunne forvente at det derfor vil gå bort mindre penger på støtte/investering i prosjekter som ikke overlever.

Utfordringen er å få ventureselskapene og såkornfondene tidligere på banen. Spesielt førstnevnte jobber ut fra hellkommersielle prinsipper med høye krav til avkastning og exit i løpet av en overskuelig fremtid, noe FoU-intensive prosjekter i en tidligfase sjeldent kan tilby.

En mulig løsning kan være å tilby skatteintensiver for tidligfase-investeringer, i form av attraktive fradragsregler ved tap og ingen eller redusert beskatning av gevinst som reinvesteres i nye prosjekter. Dette vil motivere både private- og industrielle investorer til å komme på banen tidligere og ta en høyere risiko, da staten indirekte er med å tilby en risikoavlastning på den investerte kapitalen. Her kan den norske staten lære mye av den amerikanske modellen der Small Business Administration (SBA) har en rekke programmer for skattereduksjon og risikoavlastning for private investorer. Dette er nok en medvirkende årsak til at Business Angles er svært utbredt i USA mens fenomenet er omtrent ikke eksisterende i Norge.